Dette bindet skildrer Arbeiderpartiets første lengre periode med regjeringsmakt i Norge. Det handler om femåret 1935 - 39 da landet med Johan Nygaardsvold som statsminister tok et viktig skritt ut av mellomkrigstidens økonomiske og sosiale krise, krigsårene 1940-45 da Norge var okkupert av Nazi-Tyskland og Nygaardsvold-regjeringen ble tvunget til eksil i Storbritannia, og frigjørings året 1945 da Nygaardsvold ble erstattet med Einar Gerhardsen, de mislykkede forsøk på samling av arbeiderbevegelsen og rettsoppgjøret slik det berørte arbeiderbevegelsen.
Et hovedproblem i framstillingen er spørsmålet om arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens tilegnelse av nasjonale verdier og integrasjonen i den norske nasjonen. Regjeringsansvaret og den krise- og velferdspolitikk som Arbeiderpartiet fulgte, innebar måtehold og moderasjon. I forhold til 1920-årene førte det til at klassekampen sterkt ble dempet ned og Arbeiderpartiet stod fram som et folkeparti, med tilsig av nye sosiale grupper og fra nye deler av landet. Dertil kom arbeiderbevegelsens kamp i en folkefront mot fascisme og nazisme både hjemme og ute.
Men integrasjonsprosessen gikk ikke rettlinjet og uten motstand, og heller ikke gikk den i samme tempo forskjellige steder i landet og mellom ledelse og grunnplan.
