En sommerettermiddag da hun er ti år, overhører Annie moren snakke om en annen datter. Slik får tiåringen vite at hun har en søster – en jente som døde av difteri før Annie ble født. Annie har fram til nå ikke visst at foreldrene er i sorg, at de elsket et annet barn før henne, og at denne jenta var «snillere» enn henne. Annie kommer aldri til å snakke med foreldrene om det hun har fått vite, men det skal prege livet hennes for alltid – og bli en av grunnene til at hun begynner å skrive. Den andre datteren er skrevet som et brev til søsteren hun aldri møtte. Det er en rå, naken og følsom tekst om savn, tilhørighet og alt det som er uutsigelig i et liv.
. - God, leselig skrift
-«Den andre datteren» (L’autre fille) ble utgitt i Frankrike i 2011, og kom på norsk i 2025. Boka er skrevet som et brev til den søsteren som døde av difteri som seksåring, to år før Annie selv ble født. Foreldrene snakket aldri om henne. For Annie var det nærmest en tilfeldighet at hun fikk vite at hun i det hele tatt hadde hatt en storesøster. Det var en opplysning som snudde opp ned på hennes forståelse av egen plass i familien. Foreldrene ønsket seg bare ett barn. Og dette ene barnet var i utgangspunktet ikke henne. Det var den første datteren. Derfor blir denne teksten, på under hundre sider, meget eksistensiell: Dersom søsteren ikke hadde dødd, ville Annie ikke eksistert. Den enes død er forutsetningen for den andres liv. En fryktelig og uutholdelig tanke, og like fullt en realitet. I «Den andre datteren» skriver Ernaux direkte til søsteren, som aldri fikk noen stemme i familiens historie. Men i dette forsøket ligger også et ønske om å forstå seg selv: Hvem var jeg for mine foreldre? Hvilken rolle spilte tapet av deg i måten jeg ble møtt på? Dette er ikke et brev i kjærlighetens navn. Det er snarere skrevet med et nesten vitenskapelig blikk. Ernaux analyserer minner, kroppsspråk, bilder og taushet. Hun skriver frem tomrommet etter søsteren, men også hvordan dette tomrommet har formet hennes eget liv, som en slags erstatning, en skygge, en datter som ikke kunne konkurrere med den «gode» datteren som døde, og som foreldrene aldri lot gå. En som var «snillere» enn henne … Søsteren hadde faktisk en grav, men ikke en gang dette delte foreldrene med henne. Sorgen, slik den skildres her, er ikke bare en følge av et savn. Det er en sorg som har satt seg i språket, i stillheten, i kroppene. En sorg som aldri ble snakket om, men som likevel preget alt. Og kanskje er det nettopp en slik sorg som setter seg dypest … av all sorg … «Den andre datteren» er en mektig bok, selv om den er kort og ordene ikke akkurat slynges ut. Den handler om et barn som døde, men minst like mye om barnet som fikk leve, og som ikke kunne leve uten vissheten om at hun på mange måter tok en annens plass. Ernaux forsøker ikke å dramatisere dette. Hun skriver nøkternt, uten patos, men med en dirrende intensitet. I denne teksten står alt på spill. Ikke bare fordi temaet er så sårt, men fordi det utfordrer selve grunnlaget for identitet: Hva vil det si å være ønsket? Hva vil det si å være den andre? Og hvor mye av våre liv formes av det som aldri blir sagt? Slik blir «Den andre datteren» også et bilde på mye av Ernaux’ øvrige forfatterskap: Hun skriver fram stillhetene, det undertrykte, det usynlige. Og hun gir det språk, ikke for å løse det, men for å gjøre det synlig, og gjennom dette også virkelig. For hvor «enkelt» kunne det ikke ha vært å bare pakke bort alt? Ikke gi det plass … Men så er også dét umulig all den tid man tross alt vet. «Den andre datteren» er en kort bok som rommer en eksistensiell sprengkraft. Den setter ord på noe dypt menneskelig som skyld, erstatning, sorg og taushet. Det er en bok man leser langsomt, og som blir værende lenge etterpå. Kanskje fordi den minner oss på at det vi ikke snakker om, likevel aldri slutter å eksistere. At vi ikke blir ferdig med det som ligger der oppe i dagen, men som det altså ikke snakkes om …
