Hvordan skal man snakke om et nasjonalt traume? I denne sceneteksten er utgangspunktet et land med forhenværende diktatur, og gjeninnført demokrati. Men hvordan skal man forvalte sannheten om det som skjedde? Eller alt man bør tie om? Fengsler har blitt shoppingsentre, foreldre får barn uten å enes om grunnleggende verdier, barna lurer på hvorfor foreldrene aldri snakker om hvordan de dypest sett har det. Stykket hadde premiære i Montevideo, Uruguay, 2018. Denne utgivelsen inneholder også et essay, «Drivkraft», om scenetekstens tilblivelse. Omtalen er utarbeidet av BS.
Tiden uten bøker er en scenetekst som handler om et land der det har vært diktatur, nå er demokratiet tilbakeført. Hva forteller man etter et slikt nasjonalt traume? Hva er det best å holde kjeft om? For hvem, og hvorfor? Det finnes et shoppingsenter som tidligere var fengsel og en ny generasjon som ikke aner noe om det. Det finnes foreldre som vil gi barna sine et lykkelig liv uten a. være enige om hva det egentlig betyr, og det finnes barn som vil forstå hvorfor foreldrene aldri har snakket om hvordan de egentlig har det. Hvor individuelt er et minne? Tiden uten bøker hadde urpremiere 9. mai 2018 ved Teatro Solis i Montevideo, Uruguay. Essayet «Drivkraft», om tilblivelsen av sceneteksten, er og en del av denne boken.
