Det er mange måter å lese Olav Duun på: Han er både actionforfatter, tradisjonsformidler og en skarpsindig iakttaker av dypene i menneskesinnet. Blant hans viktigste tema er kunsten, døden og kjærligheten. Disse sluttet han aldri å nærme seg med undring, blikk for det motsetningsfulle og brodd mot alt som smaker av autoritetstro. Kvaliteten i tekstene – humoren, djervskapen, stilsikkerheten og sannhetsviljen er gjennomgående uansett hvordan man tar fatt på hans forfatterskap.
Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter kommer inn på alle Duuns mest kjente verk, som i tillegg til seksbindsromanen Juvikfolke (1918–23) er Medmenneske (1929) og Menneske og maktene (1938). Den vier likevel størst plass til mindre kjente sider ved forfatterskapet. Den er drevet av en dyp kjærlighet til både Duun og annen litteratur, og skrevet for å opprioritere litteraturens måte å bety på; dens innsikter som ikke lar seg uttrykke i noe annet språk. Her blir vi kjent med den egenrådige Sigyn i Nøkksjølia (1910) og Sigyn (1913), den undergangsdømte Petra i Harald (1915), stribukken Frigg i Det gode samvite (1916), fanatikeren Martin Brudalen i På Lyngsøya (1917), den lidenskapelige Gudrun i Gud smiler (1935) og ikke minst kunstneren, melankolikeren og elskeren Ola Håberg, en av de mest fascinerende skikkelsene i norsk litteratur. Boken er en innføring i Duuns forfatterskap, en nyskapende nærlesing av sentrale tema i det, og den bringer biografisk stoff som aldri tidligere har vært offentliggjort.
