På 80-tallet foregikk en heftig debatt omkring begrepene det moderne og det postmoderne. To av de mest sentrale aktørene i denne diskusjonen var Jürgen Habermas og Jean-Francois Lyotard. Mer eller mindre selvforskyldt ble Habermas oppfattet som fornuftens og framskrittets heroiske forsvarer, mens Lyotard var den som inntok en noe lettere og mer sarkastisk holdning vis-á-vis Sannheten, Fornuften og andre store referenter. Redaktørene for denne antologien stiller seg skeptiske til denne populærversjonen av debatten og har valgt å gå tilbake til kildene - til Habermas' og Lyotards egne tekster. Nå etter at diskusjonens heftighet og polemikkens forenklinger har avtatt, burde tilden være inne for å innta en mer differensiert holdning til de kompliserte filosofiske spørsmål Habermas og Lyotard har reist. De oversatte tekstene kan tematisk forstås som ulike innspill i diskusjonen om fornuftens former, om dens enhet, mangfoldige ytringsformer og operative nivåer. I forlengelsen av diskusjonen reises spørsmål av estetisk, politisk og historiefilosofisk karakter. Antologien retter seg slik ikke bare til fagfilosofer, men også til lærere og studenter i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.
