Dette er den første samling av Karl Ove Knausgårds essays siden Sjelens Amerika (2013) og I kyklopenes land (2018). Som essayist har Karl Ove Knausgård en helt særegen evne til å skrive tett på eksistensen, om naturen, for eksempel om gresset, om trærne, om insektene rundt trærne og hvordan trærne om natten har et annet uttrykk, og derfra til trærne i kunsten, og videre ut til de største spørsmålene, om sjelen, om døden, om muligheten for evig liv, om kunstig intelligens og om tallenes plass i naturen. Også når han skriver om kunst og om hva romanen gjør, er det med et svimlende nærvær, en oppmerksomhet for detaljene som uanstrengt og inspirert åpner de mest grunnleggende spørsmålene om kunsten og eksistensen på nye måter. «Bare én ting står mellom oss og evig liv. Én ting! Hadde vi bare fått bukt med den, ville porten til fremtiden stått på vid gap, og det for alltid. Morgendagene ville skylle uhindret over oss, vi ville kunne bade i tid og endelig få fordypet oss i alt eksistensen tilbyr av skjønnhet og glede. Vi ville kunne se alt som finnes, tenke alt som er mulig å tenke, oppleve alt som lar seg oppleve. Men den ene tingen står i veien. Den er som en vegg som alt liv slås i stykker mot.»
Dette er den første samling av Karl Ove Knausgårds essays siden Sjelens Amerika (2013) og I kyklopenes land (2018). Som essayist har Karl Ove Knausgård en helt særegen evne til å skrive tett på eksistensen, om naturen, for eksempel om gresset, om trærne, om insektene rundt trærne og hvordan trærne om natten har et annet uttrykk, og derfra til trærne i kunsten, og videre ut til de største spørsmålene, om sjelen, om døden, om muligheten for evig liv, om kunstig intelligens og om tallenes plass i naturen. Også når han skriver om kunst og om hva romanen gjør, er det med et svimlende nærvær, en oppmerksomhet for detaljene som uanstrengt og inspirert åpner de mest grunnleggende spørsmålene om kunsten og eksistensen på nye måter. «Bare én ting står mellom oss og evig liv. Én ting! Hadde vi bare fått bukt med den, ville porten til fremtiden stått på vid gap, og det for alltid. Morgendagene ville skylle uhindret over oss, vi ville kunne bade i tid og endelig få fordypet oss i alt eksistensen tilbyr av skjønnhet og glede. Vi ville kunne se alt som finnes, tenke alt som er mulig å tenke, oppleve alt som lar seg oppleve. Men den ene tingen står i veien. Den er som en vegg som alt liv slås i stykker mot.»
