-
I sitt post-moderne meta-forsøk på å hate gud, blir Jenny Hval alt for snever og trangsynt, dette er ikke å hate gud. Dette er å like å hate gud, mellom disse to meningene ligger hav av forskjeller, og bare det å bruke tekst for å beskrive en så pass ambisiøs tanke har vel en slags sakremoniell betydning i seg selv. Det er som om fordommen hennes er for stor for selve forståelsen av hva det betyr å virkelig hate gud, og uhåndterlig for levd liv. I stedet er dette blitt en roman med strukturelle opposisjoner som obskjøn humor, personlig dannelse og humaniora i en salig blanding. Hun støtter seg veldig mye på referanser uten at det høyner verdien. De mange intertekstuelle referansene saltes med litt eksterne kilder. Følelsen av sørlandsk sommer og skjærgårdsidyll og sin egen pietisme, som hun forsøker å flykte eller komme vekk i fra, sitter igjen i hvert ord og kapittel. I sin egen enfoldighet, er hun nok ennå trygt foldet inn i det sørlandske 'Fadærvår' Hun må nok gå lengre ned i misantropiens mørke og dystre gjerninger for å kunne lage et skremmebilde av seg selv. Hennes selvhevdende transformasjon og - så å si - metamorfose fra å være en famlende oppvigler til å bli en selvbevisst misantrop, er svakt begrunnet og lite overbevisende. Det er som å bytte ut skilpaddesuppe med haifinnesuppe, og kalle det for et miljøvennlig fremskritt - helt galt! Eller som jeg begynte, som å slippe bomber med sine egne hender.
21.09.2019, 15:23 Mann, 46
Rapportér
