I denne boken stiller den australske filosofen Elizabeth Grosz spørsmålet om hva som er kunstens opprinnelse og grunnlag. Heller enn å betrakte den kunstneriske skapelsen som en artsegenskap, noe som skulle heve mennesket over det dyriske, fører Grosz den tilbake til et naturens overskudd som kommer til uttrykk i det organiske livs historie. Dette overskuddet viser seg i den kreative siden ved evolusjonen, som går ut over ren overlevelse eller miljøtilpasning og særlig er synlig i artenes forfinede teknikker for forførelse og tiltrekning.
Slik bryter Grosz ned tilvante skiller mellom natur og kultur, det animalske og det humane. Med støtte i begrepsapparatet til Gilles Deleuze, så vel som perspektiver hos Charles Darwin og Jakob von Uexküll, betrakter hun kunst som et konsentrert uttrykk for det dynamiske samspillet mellom Jordens krefter og levende kropper. Her handler ikke kunst om objektetterligning eller representasjon, men om en intensivert sansning, noe som vibrerer i seg selv. Grosz' perspektiv framstilles helt uavhengig av hvordan kunst blir forstått historisk eller i nåtid, og tilbyr et like originalt og åpnende blikk på evolusjonsbiologi som på billedkunst, musikk, arkitektur og poesi.
Boken er oversatt og med etterord av Anders Dunker.
